Satanoperca

Forfatter: Jo Stenersen - Eksternt link http://home.online.no/~tonemu/index.html
Oprettet: 09/09-2007 09/09-2007
Sidst redigeret: 21/12-2009 21/12-2009
Oprettet under: Sydamerika
 Del



Satanoperca-artene er langstrakte ciklider med en moderat dyp kroppsform.
Alle artene har en mer eller mindre tydelig mørk flekk i øvre kant av halefinneroten.

Artene finnes over nesten hele den nordlige delen av Sør Amerika.
Artene foretrekker rolig vann med myk bunn av sand eller gjørme.
Vannet der artene forekommer er i all hovedsak ekstremt mykt med pH fra 4,5 opp mot 7,0.
Vanntemperaturen ligger på 27-30º C det meste av året.
Alle artene er meget følsomme for organisk forurensning og takler stress forholdsvis dårlig. Enkelte stammer av Satanoperca jurupari er en del mer hardføre enn de andre artene i slekten.Satanoperca acuticeps



Navnet kommer av acutus(Lat.) som betyr "skarp"/"spiss" og ceps(Lat.) som betyr "hodet" og refererer til det relativt spisse hodet i forhold til de nærmest beslektede artene.

Synonymer:
Geophagus acuticeps (Heckel, 1840)

Utbredelse:
Arten har en meget vid utbredelse i Amazonas og er funnet bl.a. i Rio Negro, Rio Solimões, Rio Tefé, Rio Tapajos m.fl.

Leveområde
Foretrekker rolige steder i klar- og sortvannselver med sandbunn men hvitvannselver innebærer ingen hindring for arten.
Arten finnes også på steder med vegetasjon der der er godt med plasser med sand mellom de beplantede områdene.
I all hovedsak er vannet svært mykt med en hardhet under 4º dGH og en pH som ikke overstiger 6,8.
Arten krever varme og tåler ikke temperaurer under 26º C i lengre perioder.

Beskrivelse:
Blir i overkant av 25 cm i naturen, men i fangenskap er det sjeldent at arten blir over 20 cm.
Arten er lett gjenkjennelig med de fire sideflekkene.
Avhengig av lyset er grunnfargen grågrønn til gyllen.
Skjellene på siden av kroppen har en iriscerende grønnlig flekk.
To iriscerende striper går fra overleppen opp mot øyet. Den øvre linjen slutter i nedre del av øyet mens den nedre linjen slutter på øvre del av gjellelokket.
Øyet er i all hovedsak rødlig.
Spissene på finnestrålene rygg- og gattfinne er mørkegrå med en lett reflekterende blåaktig stripe langsmed stripen. Mot spissene av finnen går fargen over i oransje.
Membranen er grågrønn.
Hos voksne fisk er den tredje og fjerde myke finnestrålen i ryggfinnen forlenget i oransje filamenter.
På grunn av at arten har et stort utbredelsesområde kan fargene variere noe.
Arten har et spisst hode sammenliknet med de andre artene i slekten.

Kjønnsforskjeller:
Meget vanskelig å skille mellom kjønnene.
Hos hannen er den tredje, fjerde og femte myke stråle i ryggfinnen og strålene i bukfinnene lengre enn hos hunnen.
Voksne hunner virker rundere enn hannene.

Lek:
Arten legger egg i groper på omlag 20 cm i diameter med en dybde på 5-10 cm.
Opp til 200 egg legges i gropen som begge foreldrene har hjulpet til med å grave.
Hannen bruker mest tid på å vokte reviret mens hunnen vokter eggene som umiddelbart etter leken dekkes av grove gruskorn, trebiter og dødt løv.
Ved 28 grader klekker eggene etter 48 timer. Etter 7-8 dager er yngelen frittsvømmende For å ha en sjanse til å få en vellykket lek må vannet være surt (pH ca 5) og mykt (under 150 mikrosiemens/cm3).
Det er ikke kjent at det har vært noen tilfeller av vellykket lek i fangenskap hos denne arten.
De lekene som har skjedd, har ikke gitt resulatter i den forstand at det ikke lyktes i å fore opp yngelen.

Pleie:
Arten er en sosial skapning som søker selskap hos artsfrender. I naturen går fisken i små grupper på opptil 10 eksemplarer sammen. Bare i lektiden trekker par vekk fra gruppen for å leke og kan bli ganske agressive mot artsfrender.
Arten må holdes i mykt vann (under 10º dGH) med pH på mellom 5 og 7.
Arten må fores så variert som mulig, med en god del av dietten bestående av vegetabilsk føde.
Akvariet bør innredes med fin sand og gjemmestder laget av røtter og steiner. Dempet belysning gjør fiskene roligere.
Dårlig vannkvalitet, feil vannverdier (for høy pH og hardhet) og feilernæring vil føre til hudinfeksjoner i hoderegionen og hullsyke.

Temperatur: 28-30º C.
pH: 4,5-6,8
dGH: < 5Satanoperca daemon

Navnet kommer av daemon(Lat.) som betyr "ånd"/"spøkelse"/demon" og viser til oversettelsen fra Tupi-indianernes navn på denne fisken; jurupari, som betyr djevel.

Synonymer:
Geophagus daemon (Heckel, 1840)

Utbredelse: Arten kommer fra Rio Negro i Brasil. Andre lokaliteter ligger i Rio Inirida, Laguno Cerro Mavecure, Rio Guarrojo og Rio Viachada i Colombia.
S. daemon finnes også i Orinoco området i Venezuela; f.eks. Rio Guariquito og Caqo de Quiribana.

Levested: S. daemon er en sortvannsart som foretrekker sakterennende, tefarget, rolig vann med sand eller gjørmebunn.
Fiskene finnes ofte i grunne partier nær bredden, men kan også forekomme ute på dypere vann.
Det foreligger desverre få feltbeskrivelser av habitatene der arten lever.

Beskrivelse:
Blir opptil 30 cm, selv i akvarium.
Arten har tre sideflekker som selv ungfisk har. To av flekkene er plassert på selve kroppen mens den siste sitter i øvre kant av haleroten og er omgitt av en lys ring.
Hos agressive individer blir sideflekken svært stor.
Grunnfargen på kroppen er grønnoliven.
Buk- og gattfinne og den nedre halvdel av halefinnen er rødlige eller oransje.
Ungfisk er grønnaktige og har rekker av iriscrende blå prikker på kroppssidene.
Ryggfinnen er svkt blålig og den myke delen av finnen har reflekterende rødlige flekker.
Voksne hanner har forlengede finnestråler bak på ryggfinnen som er sterkt røde.

Kjønnforskjeller:
Kjønnene kan vanskelig skilles på annet enn størrelsen, siden hunnene forblir noen cm mindre enn hannen som kan bli opptil 30 cm.
Den første myke finnestrålen i bukfinnen hos hannen kan være forlenget, men dette er allikevel ikke noe sikkert kjønnsskille.

Lek:
Krever meget surt vann for at eggene skal kunne klekke. pH ned mot 4,5 er ikke uvanlig. Høy temperatur er også en gjenganger i leksbeskrivelser hos denne arten; 28-30º C.
Leksforberedelsene starter med at foreldrene graver opp hauger med sand. I gropen som oppstår legges eggene og dekkes med ca 5 cm sand.
Etter ca 75 timer graver foreldrene fram de klekkende larvene og renser dem før de spyttes tilbake i sanden og dekkes med et nytt lag av sand.
Etter seks døgn graver yngelsen seg fram selv fra sanden. Foreldrene passer yngelen i minst to måneder.
Denne arten er ikke lett å leke. Akvariehygienen må være meget bra, siden yngelen er utsatt for forurensning av nedbrytningsprosesser som foregår i sanden mens de ligger begravet.
Alsberg, Newman m.fl. hevder at hvis yngelen fores opp under for høy pH (dvs. mellom 6 og 7) vil snuten på yngelen bli deformert og avrundet istedenfor spiss, som er normalt.
Den frittsvømmende yngelen er meget utsatt for feil vannverier og dårlig vannkvalitet.

Pleie:
Arten er varmeelskende som ikke bør holdes i temperaturer på under 26 grader. Mykt (<8 dGH) og surt (pH 4,5-6,5) vann er nødvendig for at arten skal holde seg frisk. Hvis disse parametrene er feil for lenge, så vil fisken miste fargene og få forskjellige hudinfeksjoner.
En balansert og vitaminrik diett er meget viktig.
Arten bør holdes i grupper. I og med at arten blir såpass stor, bør akvariet derfor være på over 500 liter.
Filtreringen må være effektiv, men ikke gi for sterk vannstrøm siden disse fiskene foretrekker rolig vann.
I likhet med de andre artene i slekten trenger S. daemon et bunnlag av fin sand der den kan søke etter føde.
Selv om arten er stor er den ikke særlig motstandsdyktig mot stress og "står ikke på krava" mot mer voldsomme og agressive fisker.

pH: 4,5 - 6.
dH: 5 - 10
Temperatur: 26-30º C. Satanoperca leucosticta



Navnet kommer av leucos(Gr.) som betyr hvit og stiktos(Gr.) som betyr prikket. Navnet viser til de lyse skinnende prikkene som arten har på hodet.

Synonymer:
Geophagus leucostictus (Müller & Troschel, 1848)
Satanoperca macrolepis (Günther, 1862)

Beskrivelse:
Arten er vidt utbredt i Surinam og Guyana. Arten finnes dessuten i Colombia (Rio Orinoco elveløpet og Rio Meta elveløpet) og Brasil (Rio Negro og sannsynligvis i Rio Branco, da sistnevnte elv har kontakt med Essequibo elven i Guyana i regntiden).
Habitatet ligger i lavlandet i Surinam og Guyana. Til tross for at dette er nært kysten, så er vannet svært mykt.

Kjønnsforskjeller:
Som med mange andre jordspisere, så er det også vanskelig å skille kjønnene hos denne arten.
Vanligvis blir hannen størst og har mer utdratte finner.

Lek:
Arten er en forsinket ovofil munnruger.
Den trenger et transportabelt leksubstrat som trebiter, løv eller korkbiter (som synker).
Det som er viktig er at objektene ikke er så tunge slik at de ikke kan flyttes med munnen.
Arten legger opp til 500 egg og eggene dekkes med sand så snart eggleggingen er overstått. Etter ca 24 timer blir eggene avdekket av begge foreldrene og tatt opp i munnen.
I de neste 2-3 dagene bruker foreldrene mesteparten av tiden i skul under en rot mens de ruger eggene. Så bytter de på å ruge slik at den andre parten får mulighet til å spise.
På den femte dagen er yngelen frittsvømmende. Etter 14 dager slutter foreldrene å passe yngelen som nå blir overlatt til seg selv.

Pleie:
Arten kan holdes som andre Satanoperca-arter, med innredning som består av finkornet bunnlag og mye røtter og noen steiner. Akvariet bør være på minst 350 liter.
Denne arten bør også holdes i en liten gruppe.
Vegetabilsk føde bør tilbys i tillegg til annen mat.
pH på over 7,5 og dGH på mer enn 12 må unngås for at fiskene ikke skal rammes av hudinfeksjoner.

Arten er i flere tilfeller blitt rapportert som en rovfisk med bl.a. mindre tetra, små maller og små arter av pansermaller i akvariet.(ref. SACSG forum)
Faktisk såpass "sulten" at flere erfarne akvarister ikke anbefaler at den holdes med fisk som er små nok til at de kan spises.
Det er ikke såvidt meg bekjent observert at mindre ciklider og ciklideyngel står på menyen...
Jeg holder mine sammen med Hyphessobrychon socolofi uten at noen tetra har blitt borte i løpet av de månedene de to artene har gått sammen.

pH: 7.
dH: <10
Temperatur: 27-30 grader.



(Foreldrene til mine fisker (S. leucosticta "Dakara Creek") ble fanget av Tor Atle Odberg i Dakara Creek i Surinam 25.10.99.
Vannet hadde en pH 5, dGH 1, dKH 1 og vanntemperaturen var på ca 27 grader. Lufttemperaturen var på 32 grader.)




Satanoperca jurupari



Navnet jurupari kommer fra språket lokalbefolkningen snakker der arten kommer fra, og betyr "djevel".

Synonymer
Geophagus jurupari (Heckel, 1840)
Satanoperca leucosticta (non Müller & Troschel, 1848)
Geophagus leucostictus (non Müller & Troschel, 1848)

Utbredelse:
Arten er en av de mest utbredte Sør Amerikanske ciklidene, selv om etter all sannsynlighet noen av fiskene som er beskrevet som S. jurupari er ubeskrevne arter.
Selv om bare halvparten av de lokalitetene arten er repportert fra stemmer, så vil arten fremdeles finnes over nesten hele det nordlige Sør Amerika.

Levested:
Finnes i stille vann og kystnære sumper.

Beskrivelse:
På grunn av den store utbredelsen, så er det selvsagt at variasjonen i beskrivelsen av levested er stor.
Selv om arten er fanget i nærheten av hurtigstrømmende vann så foretrekker den rolig vann med myk bunn og ansamlinger av røtter og kvister.
På grunn av den store utbredelsenvarierer maksimallengden hos de ulike populasjonene fra 15 - 25 cm.
Graver i mudderet på jakt etter fruktfrø, krepsdyr og insekter.

Kjønnsforskjeller:
Kjønnene er vanskelig å skille.
De har ingen fargeforskjeller. Hannen blir større enn hunnen og har en slankere kropp.
Den sikreste forskjellen er allikevel genitalpapillen som er spissere hos hannen enn hunnen.

Lek:
Arten er en ovofil munnruger.
Det hersker en del uenighet om en del tidpunkter og tidsintervaller knyttet til leken og om foreldrene passer yngelen sammen eller om hunnen gjør den jobben alene.
150-400 egg legges på grundig rengjorte steder og tas opp i munnen etter i et tidsrom som spenner fra det tidspunkt da eggene fertiliseres til etter 24 timer.
Sannheten kan vel være at dette varierer avhengig av hvilken populasjon det er snakk om.
Ved 28 grader slippes yngelen løs fra hunnens (/hannens) munn etter 10 dager. På dette tidspunktet er plommesekken ennå ikke oppbrukt og yngelen spiser ikke.
Etter to dager er plommesekken oppbrukt og yngelen kan fores med nyklekket artemia. I inntil 8 dager etter dette tas yngelen inn i munnen på fortrinnsvis moren om natten og hvis farer truer.

Pleie:
Arten er sannsynligvis den mest hardføre av Satanoperca-artene.
Som med de andre artene, trives også denne best hvis den holdes i grupper.
Altetende; levendefor, frysetørket og frossent for, flakfor og tabletter.
Bunnlaget bør bestå av fin sand og røtter gir ly og skjulesteder i akvariet som bør være minst 120 cm langt.

pH: 6,3-7.
dH: 5-10
Temperatur: 24-30 grader. (Omlag 28 grader er optimalt.)



Satanoperca lilith



Navnet skal vise til det nære slektskapet med S. daemon, siden Lilith var en mørkets kvinnelig demon i Babylonsk folketro.

Utbredelse:
Kommer fra Amazonaselven med sideelver som f.eks. Rio Negro, Rio Tapajos og Rio Trombetas.

Levested:
S. lilith er en klar og/eller sortvannsfisk.
Beskrivelser av habitatet viser at pH ligger på 5,5 - 6,5 og er mykt. Bare i unntak er ledningsevnen mer enn 50 µS/cm.
Arten foretrekker finkornet eller mudret bunn som den kan søke etter føde i. Den treffes ofte i områder med undervannsvegetasjon som den kan søke tilflukt i hvis en fare skulle true.
Arten finnes ofte på samme sted som Satanoperca acuticeps>.

Beskrivelse:
Blir opptil 35 cm i vill tilstand. 20-25 cm er å anse som en bra størrelse i akvarie.
S. lilith er dermed den største av Satanoperca-artene som hittil er kjent.
Arten har kun en sideflekk som ligger på eller like i overkant av den øvre sidelinjen i tillegg til flekken på haleroten som er omgitt av en lys ring. Hos noen populasjoner er denne flekken avlang og ligger på selve halefinnen.
Grunnfargen er gul til olivengrønn med bare noen få reflekterende flekker.
Nøytralt fargede individerviser frem opptil 6 svakt tegnede vertikale striper bakover på kroppssiden. Sideflekken er plassert på den tredje av disse stripene.
To paralelle lyse striper går fra nedkant av øyet til munnviken.
Buk-, gatt- og nedre del av halefinnen er rødoransje.
Flekker og uregelmessige striper finnes på ryggfinnen arrangert i linjer eller tilfeldig avtegnet - avhengig av populasjon.
De første myke finnestrålene i ryggfinnen er noe forlenget og har en svart spiss. Disse forlengete finnestrålene blir på langt nær så lange som de vi finner hos S. daemon.

Kjønnsforskjeller:
Det er vanskelig å skille mellom kjønnene. Selv med voksen fisk spiller flaks like stor rolle som erfaring når det gjelder å skille hanner og hunner.
Hannene kan ha lengre filamenter på de to første myke ryggfinnestrålene.
Hunnene er gjerne rundere i kroppen enn hannene.

Lek:
Det er ikke kjent hvordan arten leker.
Man kan allikevel anta at den leker på noenlunde samme vis som S. acuticeps og S. daemon.

Pleie:
På grunn av artens størrelse, så trenger den en stor bolig - 500 liter er det minste den bør tibys.
På grunn av at mageprøver fra arten alltid inneholder fin sand, bør bunnlaget i akvariet være så mykt som mulig med runde fine sandkorn.
Gjemmesteder i form av røtter og stein er obligatorisk også hos denne arten.
Arten er altetende og derfor bør også det tilbys grøntfor i en eller annen form. Det bør fores lite men ofte, da arten trenger store mengder med mat for å få ønsket vekst. Ett til to måltider pr. dag er for lite for at fiskene skal få i seg de mengdene med mat som de trenger.
Denne arten liker også å gå i selskap med artsfrender og bør holdes i små grupper.

Temperatur:
pH:5,5 - 6,5
dGH: < 10Satanoperca mapiritensis

Arten er kalt opp etter lokaliteten den ble funnet i; Rio Mapirito i Venezuela.

Synonymer:
Geophagus mapiritensis (Fernández-Yépez, 1950)

Utbredelse:
Artens utbredelse er så vidt man vet ganske begrenset. Arten er funnet i Rio Mapirito i Venezuela.
Hvor langt utbredelsen strekker seg herfra vet man ikke.

Levested:
Ingen beskrivelse foreligger.

Beskrivelse:
Arten blir sannsynligvis omlag 20 cm.
Arten kan forveksles med S. leucosticta.
S. mapiritensis har dypere kropp, mer kjøttfulle lepper og et ekstremt tettpakket mønster av lyse hvitaktige prikker som strekker seg over gjellelokket på hvert kinn under øynene fram til skallen som ikke har disse tegningene.
Flekken på haleroten er liten og dekker kun noen få skjell.
Grunnfargen på kroppen er sølv beige. Lyse prikker er arrangert i langsgående striper på kroppssidene.

Kjønnsforskjeller:
Hannene blir sannsynligvis større enn hunnene og har mer forlengede finner.

Lek:
Det er ikke kjent hvordan lek foregår hos denne arten.

Pleie:
Arten kan holdes som de andre i slekten.Satanoperca pappaterra





pappaterra er navnet folket i Mato Grosso bruker på denne arten og det kan oversettes med "jordspiser".

Synonymer
Geophagus pappaterra (Heckel, 1840)

Beskrivelse:
Arten kommer fra Rio Guaporé. Lokaliteten ligger i det sørlige Brasil i Mato Grosso.
Habitatet er ikke særlig forskjellig fra det andre arter i slekten foretrekker. Denne arten liker også mykt, svakt surt vann, sand- eller mudderbunn med ansamlinger av røtter med innslag av områder med flyteplanter.
På grunn av at arten sjelden finnes i handelen finnes det ikke eksagte data på maksimal størrelse. Men arten blir minst 20 cm.

Kjønnsforskjeller:
Som for de andre artene i slekten.

Lek:
For lek må vannet være mykt, dvs. under 10 dGH og pH mellom 6 og 7.
Arten er en ovofil foreldre munnruger som ikke foretrekker noe spesielt leksubstrat. Eggene legges på et rengjort substrat som f.eks en stein, eller de legges i groper som foreldrene har gravd i sanden.
Hunnen plukker opp eggene like etter eller før de blir befruktet, slik at eggene av og til blir fertilisert i hunnens munn.
Avhengig av hunnens størrelse legger hun mellom 150 og 300 egg.
Hunnen passer avkommet alene mens hannen passer på reviret.
Avhengig av temperaturen så slipper hunnen ut yngelen etter 10-12 dager og på dette tidspunktet er yngelen klar for å spise nyklekket artemia.
Yngelen vokser raskt og etter 3 måneder kan de ha nådd 5 cm størrelse.

Pleie:
S. pappaterra stiller de samme krav som de andre artene i Satanoperca-slekten.
Fiskene bør holdes i små grupper med fin sandbunn og gode gjemmesteder mellom røtter.
Arten er altetende og spiser det den blir tilbudt. Det er viktig at de får nok mat, siden de spiser sakte og kan bruke flere minutter på å tygge større matbiter.
Vannparametrene er av mindre betydning, da denne arten ikke er spesielt utsatt for hudinfeksjoner. Passende vannparametre er hardhet mindre enn 20 dGH og pH på 6-7. Satanoperca sp. "Jarú"

Utbredelse:
Arten ble funnet i Rio Jarú.
Det er mulig at arten også finnes i Rio Aripuana og Rio Juma.
Arten er også fanget nord for Porto Velho i en sideelv til Rio Madeira.

Levested:
Beskrivelser av levested nevner bare ett habitat. Her var det litt raskerestrømmende vann over bunn med av svart sand.
En del steiner og røtter lå spredt på bunnen.

Beskrivelse:
Arten har blitt 22 cm i fangenskap.
Arten skiller seg ikke meget fra Satanoperca jurupari i kroppsbygningen og er ellers også meget lik i tegninger og farge.
Avhengig av humøret er det opp til 7 vertikale bånd på en sølvfarget bakgrunn. Begynnelsen på disse stripene er alltid synlig på området opp mot ryggen.
Hos agressive individer er den mørke linjen som går fra gjellelokket til roten av halefinnen meget godt synlig. Hos nøytraltfargede fisk kan den være mer eller mindre usynlig.
Flekken som sitter i overkant av haleroten er relativt liten og delvis omgitt av et lyst område.
Avhengig av lysvinkelen har kroppssidene en sølvaktig eller blågrønn farge og det mørke området midt på skjellene gir inntrykk av et mønster av stiper. Det mest karakteristiske kjennetegnet er mønsteret på hodet. I pannen har arten et mønster av linjer og striper som går i hverandre. Bakgrunnsfargen på hodet er rustrød.
På gjellelokket er det reflekterende flekker i sølvgrønt. Disse flekkene ligger på nedre del av gjellelokket og under øynene.
Flere tettliggende sølvgrønne striper går diagonalt fra underkant av øyet og ned til munnviken.
Alle finnene er gjennomsiktige og mangler fargemønstre med unntak av noen få blåaktige flekker på den myke delen av de uparede finnene og fine blåaktige linjer på ytterste del av gattfinnen.

Kjønnsforskjeller:
Arten er vanskelig å kjønnsbestemme.

Lek:
Arten er en ovofil munnruger. Eggene blir plukket opp av hunnen med en gang de er befruktet av hannen.
Etter tre til fire timer blir også hannen med på munnrugingen. Eggene blir byttet mellom foreldrene flere ganger daglig.
Ingen flere opplysninger foreligger med hensyn til videre yngelpleie, da foreldrene i dette tilfellet spiste eggene.

Pleie:
Arten er ikke spesielt krevende med hensyn til vannparametrene og kan holdes uten problemer i svakt basisk vann med en hardhet på opp mot 20 dGH.
Når det gjelder foringen, så skiller de seg ikke fra S. jurupari.Satanoperca sp. "Redlip"/sp. "French Guyana" / sp. "Amapa"

Utbredelse:
Til dags dato har denne arten så langt det er kjent kun blitt funnet i Amapa, Brasil i tillegg til i Fransk Guyana.
Det er uvisst hvor langt arten er utbredt videre vestover.

Levested:
Rapporter fra steder der arten er funnet inneholder ingen overraskelser.
Beskrivelser som går igjen er at bunnen er myk; mudder, gjørme eller fin sand.Røtter og stein finnes.
Strømhastigheten på vannet har i all hovedsak vært moderat og vannet har vært klart med relativt god sikt.

Beskrivelse:
Arten blir minst 20 cm.
Det som er typisk for arten er de oransjerøde munnviken og leppene.
Arten har dessuten to striper på siden av hodet i tillegg til to striper som går mellom øynene.
Avhengig av humøret kan man se 7 vertikale striper på kroppssidene, noen ganger avbrutt omtrent ved den øvre sidelinjen.
I tillegg kan arten ha et mørkt bånd eller en stripe som strekker seg fra gjellelokket og bakover til haleroten.
Flekken på haleroten er liten men likevel godt synlig.
Det er noen tydelige reflekterende flekker på gjellelokket.
Kroppssidene har en lys farge nederst mens den fra midt på kroppen og opp har et metallisk messingfarget skinn.
Kroppssidene kan også virke lett grønnlige.
Finnene er gjennomsiktige og har ingen tegninger eller markeringer.

Kjønnsforskjeller:
Som for andre Satanoperca-arter.

Lek:
Arten er en ovofil munnruger. Hunnen ruger eggene alene de to første dagene, før hannen deltar i munnrugingen.
Yngelen kan spise nyklekket artemia fra den dagen de er frittsvømmende.

Pleie:
Arten foretrekker mykt og svakt surt vann.
Når fisken trives er de røde leppene tydelige.
Arten er ikke spesielt vanskelig i matveien. Vegetabilsk føde bør tilbys.Satanoperca sp. "Trombetas"

Utbredelse:
Denne fisken ble oppdaget i Rio Cumina, en sideelv til Rio Trombetas. Arten er også funnet ved Cachoeira Porteira i Rio Trombetas.

Levested:
Selv om arten er hovedsaklig funnet på plasser med svak vannstrøm, så er det gjerne rasktstrømmende vann i nærheten.
Bunnen er gjerne dekket av sand men det er også beskrivelser av steder der arten er funnet hvor nbunnen består av mudder eller gjørme.
Elvebreddene er dekket av røtter og krattskog og gir således skygge for områdene nærmest land.>BR> Det sier seg selv at det på bunnen er mye greier og røtter og nedfall fra trærne som løv og kvist.
Vannet er beskrevet som klart og fargeløst men kan ha en svl brunfarge på grunn av alt løvet på bunnen.
Bare en vanntemperaur er oppgitt og den viser til en måling som viste 30º C på 30 cm dypt vann.

Beskrivelse:
Det største eksemplaret som er funnet målte omlag 20 cm.
Arten kan relativt lett skilles fra andre Satanoperca-arter på de relativt store iriscerende sølvfargete flekkene på kinn og gjellelokk.
Disse flekkene går over i striper på området mellomøyne og snute.
I pannen har arten et mønster av mørke linjer på en lys beige bakgrunn, spesielt fremtredende mellom øynene.
Kroppsidene er metallisk gulgrønne og uten noen markeringer eller tegninger med unntak av hvis lyset kommer inn fra en spesiell vinkel. Da kan man se opp til 7 hrisontale rader av små flekker.
Det er små iriscerende sølvaktige flekker over hele haleroten og disse omkranser den sorte flekken.
Finnene er transparente men har en lett rødlig farge med islett av noen få blå striper.

Kjønnsforskjeller:
Det er ikke nevnt andre kjønnsforskjeller enn at hannen blir større enn hunnen.

Lek:
Arten har vist seg å være en ovofil munnruger. I det store og hele leker den på samme måte som Satanoperca jurupari.
Opp til 250 svakt oransje egg legger i små "ladninger" og blir befruktet av hannen mens eggene ennå ligger på substratet eller at hannenslipper ut spermen over substratet og at hunnen pusser på substratet og får spermen inn i munnen der de ubefruktede eggene ligger.
Etter 24 timer deler foreldrene på passet av avkommet.
Etter ca 10 dager kan yngelen fores med nyklekket artemia.

Pleie:
Denne arten skiller seg ikke fra de andre artene i slekten med hensyn til krav om stell og hold.
Siden arten er funnet i nærheten av rasktstrømmende vann, er det mulig at de liker noe sterkere strøm enn de andre Satanoperca-artene.