Informasjon Om Jordspisere

Forfatter: Jo Stenersen
Oprettet: 09/09-2007 09/09-2007
Sidst redigeret: 21/12-2009 21/12-2009
Oprettet under: Sydamerika
 Del



Jordspiserne er en gruppe/type ciklider som finnes over stort sett hele Søramerika.
En art; Geophagus pellegrini finnes også i Mellomamerika.
Jordspiserne er i all hovedsak tilpasningsdyktige ciklider som finnes i alle typer elver, både sortvanns-, hvitvanns- og klarvannselver.
Stort sett alle biotoper blir brukt av jordspiserne, om ikke hele livet så i i hvertfall i deler av livet.

I all hovedsak er disse fiskene enkle å holde så lenge man vet hvilke krav de stiller og de tilbys nok plass.
Voksne fisk får flotte farger og de er livlige og lever lenge. Ungfisk kan være "kjedelige" og grå men dette endrer seg med alderen.
De spiser stort sett det meste de blir tilbydt og med litt hell kan man få de aller fleste artene til å leke uten store problemer.
Den type agressjon man kan finne hos en del Mellomamerikanske ciklidene er i all hovedsak fraværende hos de Sør amerikanske jordspiserne. De er rett og slett ikke bygget for tøffe krangler verken fysisk eller psykisk. Det er svært sjelden at krangler ender med skader av noe slag.


Den første jordspiseren ble vitenskapelig beskrevet for mer enn 200 år siden. I 1791 beskrev Bloch en fisk som fikk navnet Sparus surinamensis, etter regionen hvor fiskene ble fanget.
Det var først i 1840 at slekten Geophagus så dagens lys i den østerrikske ichtologen Jacob Heckels avhandling om fisker fra elver i Brasil.
I forhold til de arter/varianter som til dags dato er kjent, så er få arter vitenskapelig beskrevet.
I tillegg dukker det fremdeles opp typer av jordspisere som ikke er kjent fra før eller varianter av før kjente arter/"species".



Disse fiskene har fått navnet sitt etter måten de søker etter føde på. De tar en munnfull av substratet og "tygger" på det før sanden spyttes ut igjen gjennom gjellene, mens fødepartiklene blir fanget opp av gjellene. Enkelte større partikler kan holdes tilbake i munnen og svelges etter at sanden er spyttet ut.
Fysiologisk er alle de Geophagine-ciklidene kjennetegnet ved at de har et vedheng øverst på gjellebuen. (Se bilde)

Selv om jordspiserne finnes i de fleste biotoper, er det allikevel et par fellestrekk for de fleste biotoper der jordspisere finnes:

Bunnen er av sand eller i det minste myk. Bunnlaget kan gjerne bestå av gjørme eller mudder.

Habitatene har en del røtter og steiner som gir skjul for predatorer.

Foruten dette så er jordpisere fisker som er svært tilpasningsdyktige med unntak av enkelte arter som f.eks. Satanoperca daemon som er en "svartvannspesialist" og krever pH på omlag 4,5 for at eggene ikke skal mugne.

Størrelsen varierer en del fra den minste arten (B. wavrini 12 cm) til den største (G. altifrons 30 cm +). Likeledes agressjonsnivået.



Disse fiskene har en meget interessant adferd og alle artene har et høyt utviklet egg- og yngelpass.
Mange av artene er munnrugere og går med yngelen i munnen til de er frittsvømmende.
Jordspiserne vokser ikke spesielt raskt med unntak av en del av de større artene.
D. Hougen hevder i en artikkel i "Aqua News" sept/okt 1994 at jordspiserne vokser saktere ved lav pH enn ved nøytral.
Han hevder at dette er en tilpasning til fødetilgangen som kan være dårlig i de periodene på året da pH er lav. Når regntiden kommer stiger pH og mattilgangen øker, da vil også forbrenningen hos fiskene øke og de vokser raskere. Skulle fiskene hatt mulighet til å vokse like raskt hele året ville de kunne stå i fare for å sulte ihjel i løpet av den tørreste delen av året.