Guianacara

Forfatter: Jo Stenersen
Oprettet: 09/09-2007 09/09-2007
Sidst redigeret: 21/12-2009 21/12-2009
Oprettet under: Sydamerika
 Del

© Tekst og billeder af: Jo Stenersen ( Eksternt link http://home.online.no/~tonemu/index.html )

Slektsnavnet kommer av GUIAN som viser til utbredelsesområdet (Guiana-landene) og ACARA som er Tupi indianernes navn på en del ciklider.

Guianacara er en relativt nylig beskrevet slekt, som tidligere var delt inn i to undergrupper:Guianacara og Oelemaria.
De lengste ryggfinnestrålene hos Guianacara er som regel mørke - litt avhengig av fiskens humør.
Artene har en, sett fra siden, oval kropp, relativt dyp og bare moderat langstrakt.
Ryggfinnen er forholdsvis lav. Leppene er kjøttfulle og munnen er lavt plassert på hodet og forholdsvis liten.
Guianacara-artene er ikke mye observert i naturen. Det finnes få beskrivelser om dette.
De få beskrivelsene som finnes indikerer at artene bl.a. søker artsfrender og lever i kolonier.
Hvis en ikke kjenner til fangstlokaliteten er det vanskelig å skille mellom artene. Farger og mønstre varierer svært i forhold til humøret og fiskene skifte farge/mønster svært raskt.
Det er verdt å legge merke til at disse fiskene har en høy forbrenning og at filtersystemet er bra nok til å kompensere for de økte mengdene med avfallstoffer i vannet.

Enkelte forfattere hevder at arten krever høyt oksygen innhold i vannet.
Dette kan jeg langt på vei si meg enig i, da jeg ofte har observert økt "gjelling" ved synkende oksygeninnhold i vannet. Dette skjer på et tidligere tidspunkt enn for de andre artene de går sammen med, f.eks. tetraer, og div. andre sør-amerikanske ciklider.

Artene skifter svært ofte farger i forhold til humør og omgivelser. Disse fargeskiftene og endringen av tegninger endrer seg i løpet av sekunder.
Det kan derfor være vanskelig med 100% sikkerhet å artsbestemme en art kun på grunnlag av tegninger og farge. Fangstlokaliteten er av stor viktighet her.

Guianacara geayi( Pellegrin, 1902 )

Arten er oppkalt etter F. Geay som fanget arten for første gang.

Synonymer:
Aequidens geayi (Pellegrin, 1902)
Acarichthys geayi (Pellegrin, 1902)
Acara geayi (Pellegrin, 1902)

Utbredelse:
Arten finnes i Camopi og Oyapock utløpet. Arten er også funnet i Approuague utløpet i Fransk Guiana og Rio Caciporè utløpet i Amapà i Brasil.

Levested:
Fiskene forkommer i kantsonene i rasktstrømmende vann, men kan også treffes på i raskt vann.
Bunnen består gjerne av mudderblandet sand med en del samlinger av store stein på enkelte plasser.
Den eneste temperatur beskrivelsen stammer fra Approuague i Fransk Guiana (Weidner, 2000), der var den 32 grader og strømmen var meget sterk.

Beskrivelse:
Voksne hanner blir ca 20 cm, mens hunnene blir 2-4 cm mindre.
Voksne fisk har ikke sorte spisser på de fremste stive finnestrålene i ryggfinnen, mens ungfisk har det.
Sideflekken er formet på samme måte som hos Guianacara sphenozona men G. geayi har større flekker på den myke delen av ryggfinnen.
Et annet viktig kjennetegn er at flekkene på ryggfinnen ikke er avgrenset til den myke delen men er spredt fremover hele den stive delen av finnen.
Arten av en stripe som strekker seg fra toppen av hodet og ned gjennom øyet og ned på den nederste delen av gjellelokket og der svinger svakt oppver igjen, slik at det blir en liten vinkel. Denne stripen er ikke alltid like sterkt framtredende.
Grunnfargen på groppen er gulaktig.

Kjønnsforskjeller:
Arten har ingen tydelige kjønnsforskjeller, foruten at hannen blir større enn hunnen og som regel har lengre utdratte finner.
I tillegg har gjerne hannene flere lyse flekker på de uparede finnene og sett ovenfra er hannene gjerne smalere.

Lek:
Hvis akvariet er satt opp korrekt, så vil arten leke uten problemer.
Det er hannen som tar initiativ til pardannelsen, men hunnen velger selv ut den beste hannen. Det er ofte hunnen som er den dominerende parten i paret.
Så snart et par er etablert,finner de seg et godt beskyttet hjem i form av en eller annen slags hule. Eggene legges i taket i hulen og hunnen legger opp til 400 grønngrå egg på 1-1,5 mm størrelse.
Eggene klekker etter ca 4 døgn og hunnen samler yngelen i groper inne i huler der hun vokter dem til de er frittsvømmende, noe de er etter 10-11 døgn ved 26 grader.
Hunne og hannen vokter yngelen sammen og om natten samles yngelen i groper og sprekker inne i hulen.
I hele den tiden fra eggene er befruktet til yngelen overlates til seg selv, så får ikke hannen komme inn i hulen.
Yngelen fores med nyklekket artemia, men vokser seint. Veksten tiltar imidlertid noe fra ca 2-3 cm størrelse.
Fiskene er kjønnsmodne ved ca 8 cm størrelse, dvs. ved 9-12 måneders alder.

Pleie:
Et akvarie på 100 liter er nok for et par.
Hvis paret holdes sammen med andre fisker, eller hvis flere individer eller par holdes sammen, så bør akvariet være på minst 250 liter for å unngå unødvendig aggressjon.
Denne agressjonen vil i svært få tilfeller føre til skader på fiskene, men i det lange løp så kan fiskene bli syke som følge av stress.
Akvariet må innredes med så mange skjulesteder som mulig. Røtter er vel det som er best å bruke, gjerne sammen med steiner.
Hvis det ikke finnes nok huler, så vil artens trang til å grave bli enda større.
Arten er alteetende og stiller ingen krav til dietten, foruten at den må være allsidig.
Lyset bør være dempet og temperaturen bør ikke falle noe særlig under 25 grader.

Temperatur:25 - 32 grader.
pH: < 8
dGH: < 20

Guianacara oelemariensis ( Kullander & Nijssen, 1989 )

Arten er oppkalt etter det eneste elvesystemet arten er funnet i; Oelemari elven i Surinam.

Utbredelse:
Arten er kun funnet i Oelemariensis River med sideelver.

Levested:
Det finnes ingen observasjoner ang. habitat etter hva jeg kjenner til.

Beskrivelse:
Voksen fisk er det antatt blir omlag 12-15 cm, hunnen noe mindre enn hannen.
G. oelemariensis kan skilles fra andre Guianacara-arter ved at arten ikke har en sadelflekk, men har en rektangulær, svart sideflekk i stedenfor.
I tillegg har ikke arten forlengede spisser på ryggfinnen.

Kjønnsforskjeller:
Hunnen blir noe mindre enn hannen og har et mindre "macho" utseende. Hannen har i tillegg mer utdratte og spisse rygg-,bryst- og gatt finner enn hunnen. Antallet lyse flekker på disse finnene er større hos hann- enn hos hunnfisk.

Lek:
Så vidt det er kjent, er det ikke 100% sikkert at det har vært lek på denne arten i fangenskap.
Det er beskrevet en lek som muligens var G. oelemariensis.
200-300 lyg-grå egg ble klekket etter 24 timer ved 26 grader og yngelen ble fraktet til groper som foreldrene hadde gravd ut på forhånd.
Etter 6 døgn var yngelen frittsvømmende og ble foret med nyklekket artemia. Yngelen vokste sakte.

Pleie:
Selv om arten ikke er kjent i akvariehobbyen, så er det grunn til å tro at den ikke stiller særlig andre krav enn de andre artene i slekten.

Guianacara owroewefi ( Kullander & Nijssen, 1989 )


Navnet kommer av owroe wefi som betyr "gammel kone".
Navnet henviser til innsatsen de legger ned i å pleie avkommet.

Utbredelse:
Arten kommer fra Maroni elven, øvre deler av Coppenage utløpet og midtre deler av Saramacca.
Det er også indikasjoner på at arten er funnet i Oelemari sammen med G. oelemariensis.
G. owroewefi finnes også i Fransk Guiana i elvene Crique Voltaire, Crique Petit Lassaut og Crique Grand Lassaut.

Levested:
Arten finnes i rolige deler i elvepartier med rasktstrømmende vann. Bunnen består for det meste av gjørme og leire.
Røtter, bevokste steiner m.m. gir standplasser og roligere vann nær elvebredden.

Beskrivelse:
Arten blir maksimalt 15 cm (hanner) og hunnene blir 2-3 cm mindre.
Artens skilles fra Guianacara geayi ved at den har mindre flekker på den myke delen av ryggfinnen og fra G. geayi og Guianacara sphenozona ved mangelen av en sideflekk. Arten har isteden en vertikal stripe midt på kroppen som går fra ryggfinnen og ned mot buken. Denne stripen er sterkest markert på og like over den øvre sidelinjen.
Noen individer som er preparert har et sølvaktig område midt på skjellene, noe som mangler hos de andre medlemmene av slekten.
Voksne individer har sort eller sorte spisser på de fremste stive finnestrålene i ryggfinnen.
Hodestripen er like bred som pupillen og går nedover i en rett linje over kinnet og ned på underkant av gjellelokket.

Kjønnsforskjeller: Det er vanskelig å skille mellom kjønnene.
Hannene blir større og kan ha lengre og spissere ender på de uparede finnene.

Lek:
Med en gang et par dannes vil de velge seg ut og forsvare et revir.
Når så reviret er etablert, så vil det være nesten umulig å hindre dem i å leke.
Opp til 250 egg vil klekke etter 4 døgn og etter 14 dager er yngelen frittsvømmende.
Arten er ganske tøff og vil jage vekk selv store inntrengere som kan utgjøre en trussel mot avkommet.
Arten passer meget godt på avkommet og derfor vil det som regel bli en god del yngel som vokser opp, uten særlig innsats fra akvaristens side.
Noen fisk jeg hadde var ca 10 cm når de var ett år gamle. Det dreide seg om hanner. Hunnene var litt mindre. Om dette skyldes naturlige årsaker eller det faktum at de ble en del jaget av hannene og var skyere, slik at de ikke spiste så mye er usikkert.

Pleie:
Arten holdes som de andre Guianacara-artene.Guianacara sphenozona ( Kullander & Nijssen, 1989 )


Utbredelse:
Arten finnes i elvene Sipaliwini og midtre deler av Corantija utløpet.
Antageligvis finnes arten lenger vest i tillegg, nærmere bestemt i Guiana.

Levested:
Desverre foreligger ingen nedskrevne og publiserte beskrivelser av habitatet.

Beskrivelse:
Arten blir sannsynligvis maksimalt 12 cm.
Arten har en sidestripe som er sterkest avtegnet på og over den øvre sidelinjen. Den kan gå videre opp i ryggfinnen.
Sidestripen har en avsmalnende form nedad eller kan være avtegnet som en flekk på sidelinjen.
I motsetning til Guianacara geayi har G. sphenozona mindre flekker på ryggfinnen og disse flekkene forekommer bare på den myke delen av finnen.
Arten har en blålig grunnfarge på kroppssidene.
Den loddrette stripen på siden av hodet er lett bøyd og uklart avtegnet i enden av stripen.

Kjønnsforskjeller:
Hannen blir større enn hunnen og er kraftigere.

Lek:
Som andre Guianacara er også dette en huleleker/skjulleker.
Eggene klekker etter 6 dager og yngelen er frittsvømmende etter 11 dager.

Pleie:
Som med de andre artene i slekten er også denne lett å holde.
Arten er altetende og setter pris på innslag av vegetabilsk føde, selv om den ikke skader plantene i akvariet.
Hvis flere par skal holdes sammen, må akvariet være på minst 300 liter.
Agressiviteten mot andre fisker av samme art og kjønn er relativt høy men det er allikevel sjelden at fiskene skader hverandre hvis et slagsmål mot formodning skulle finne sted. Som regel går de ikke lenger enn til munnkamper.
Temperaturen i akvariet bør absolutt ikke være lavere enn 25º C.

Guianacara sp. "Red Cheek"



Utbredelse:
Arten ble oppdaget i nærheten av Ciudad Piar i Venezuelaav Köpke i 1986. Rio Caroni ble oså oppgitt som en lokalitet

Levested:
En biotop er beskrevet er en dam som var ekstremt varm selv om vannet var 160 cm dypt. Bunnen ble beskrevet som gjørmete.
Andre arter som delte denne lokaliteten var Hoplias ssp, Cochlioden ssp og flere skilpadder.

Beskrivelse:
Det er meget usikkert om dette er en egen ubeskrevet art eller en populasjon av en allerede beskrevet art.
Arten blir ca 15 cm.

Kjønnsforskjeller:
Det har blitt hevdet at hunnens sideflekk er større enn hos hannen.
Jeg kan imidlertid ikke se noen forskjeller på mine fisk.
Hos mine fisk er hunnen mer rød på gjellelokkene enn hannen.
I tillegg er hunnen litt mindre enn hannen.

Lek:
Etter voldsom graving avsettes eggene i taket i en hule.
Ved 27 grader ble yngelen ikke frittsvømmende før etter nesten 14 dager fra eggene ble lagt.
Hunnen forlot ikke hulen for å spise i tiden mellom lek og at yngelen ble frittsvømmende.
Yngelen fores opp på nyklekket artemia og knust flakfor og vokser raskt. Særlig fra 2 cm størrelse vokser de fort.

Pleie:
Akvariet innredes med røtter og steiner. Steiner må plasseres på bunnglasset p.g.a. artens voldsomme graving.

Temperatur:26-32 grader
pH: 6 - 7
dGH: <10Guianacara sp. "Rio Caroni"

Utbredelse:
Arten kommer fra Rio Caroni i det østlige Venezuela.

Levested:
I leveområdene finnes det høyere undervannsplanter. Bunnen består av grus og sand.
Langs bredden forekommer det en del røtter som gir fiskene ly og skulesteder.
Weidner (2000) forteller at vannparametrene ved Paso Caruachi var 29ºC og 30 µS/cm.
I en annen navnløs sideelv til Rio Caroni var temperaturen 26ºC og ledningsevnen 300 µS/cm.

Beskrivelse:
Det er tvil om dette er en egen art eller om det dreier seg om en lokal variant av G. sphenozona.
Arten blir opp til 15 cm.
I motsetning til G. sphenozona har G. sp. "Rio Caroni" en beigegrå grunnfarge.
Sadelflekken og fargene på de uparede finnene er ellers lik.
Den første stive finnestrålen er svart.
Hodestripen er i all hovedsak svakt avmerket og er plassert på samme vis som hos G. sphenozona.

Kjønnsforskjeller:
Hannen blir større enn hunnene og utvikler en liten fettkul i pannen.

Lek:
Som for de andre Guianacara-artene.

Pleie:
Som for de andre Guianacara-artene.